Mekling i lønnsoppgjøret – hvorfor havnet vi der igjen?
Prinsippet om at lønnsoppgjør i staten primært skal være et virkemiddel for å fastsette lønn ut fra ansvar, kompetanse, markedssituasjon og virksomhetenes behov, utfordres når oppgjørene tidligere har blitt brukt som fordelingspolitisk verktøy. Når staten sentralt legger opp til generelle tillegg – og ved tidligere oppgjør som i 2022 med kronetillegg og en profil som bevisst gir relativt størst uttelling til de lavest lønnede, er det legitimt å spørre om dette er lønnspolitikk eller sosialpolitikk? Staten har riktignok fra 2024 gitt generelle tillegg som en prosentsats, men deler av arbeidstakersiden på det andre avtaleområdet ivrer fortsatt for en «utjevning» i lønnsoppgjørene.
Ulike interesser, derfor forskjellige mål for de ulike fagforeningene
Denne problemstillingen aktualiseres av statens tilbud nr. 1 i årets oppgjør, der ambisjonen om likelydende hovedtariffavtaler igjen løftes fram. Det framstilles gjerne som et mål i seg selv, men det er ikke nødvendigvis et nøytralt eller administrativt grep. Like avtaletekster betyr ikke automatisk rettferdighet dersom medlemsgruppene har ulike interesser og ulike syn på hvordan lønn bør dannes. Tariffpluralisme eksisterer nettopp fordi arbeidstakerorganisasjonene representerer forskjellige medlemsgrupper med ulike prioriteringer. Å framstille én felles modell som det naturlige endepunktet kan derfor like gjerne tolkes som en politisk preferanse. I en eventuell «påtvunget» HTA med likelydende avtaletekst, vil målsetningene til arbeidstagerorganisasjonene satt opp i mot virksomhetens behov, kunne skape store utfordringer for framtidige forhandlingsklima både sentralt og lokalt.
Differensiering basert på kompetanse, ansvar og rekrutteringsutfordringer
Akademikerne og Unio har over tid argumentert for at lønnsdannelsen i staten bør gi større rom for lokale forhandlinger og differensiering basert på kompetanse, ansvar og rekrutteringsutfordringer. Dette bygger på realiteten i arbeidsmarkedet: Staten konkurrerer om høyt utdannet arbeidskraft i et marked der lønnsnivået ofte presses av privat sektor og andre offentlige arbeidsgivere. Når deler av lønnsmassen i praksis ønskes omfordelt etter fordelingspolitiske hensyn, oppleves det som at grupper som har valgt en annen lønnsmodell, forventes å finansiere en modell de selv ikke har valgt.
Bedre treffsikkerhet og forvaltning av fellesskapet midler
Et annet poeng mot sentrale tillegg som ofte overses, er effektiv ressursbruk. Generelle sentrale tillegg treffer nødvendigvis blindt. I lokale forhandlinger kan virksomhetene gjøre konkrete vurderinger av hvem som faktisk skal omfattes. I Forsvaret ser en dette tydelig: Når listene «vaskes» på nivå 1, ved å ta ut ansatte som har sluttet, har permisjon uten lønn eller allerede er på vei ut av virksomheten, øker den reelle disponible potten vesentlig. Når prosessen så delegeres videre ned til DIF, forbedres denne treffsikkerheten ytterligere. Resultatet er at en større andel av midlene faktisk brukes der de har lønnspolitisk effekt. Sentrale tillegg mangler denne presisjonen og innebærer derfor svakere forvaltning av fellesskapets midler.
Mer presise virkemidler for inntekstutjevning
Dette betyr ikke at lavlønnshensyn er illegitime. Staten kan selvsagt mene at mindre lønnsforskjeller er ønskelig. Men da bør en være ærlig om at dette er et fordelingspolitisk valg. Dersom målet er inntektsutjevning eller sosial profilering, finnes det mer presise og demokratisk forankrede virkemidler gjennom skatte-, trygde- og budsjettpolitikken. Lønnsoppgjør bør i utgangspunktet handle om arbeidslivets verdsetting av kompetanse, ansvar og virksomhetenes behov – ikke brukes som et indirekte instrument for bred sosialpolitikk.
Fristen for å komme til enighet i meklingen er 28. mai klokken 24.00. Denne kronikken er utarbeidet 1. mai 2026, og tar blant annet utgangspunkt i statens tilbud nr.1 som ligger tilgjengelig her: Statens tilbud nr. 1
